Gårdsbruk i Norge

Norge er et land hvor betingelsene for gårdsdrift er svært ulike. De topografiske forholdene er forskjellige, fra flatbygdene på Østlandet til trange og bratte fjordarmer på Vestlandet. De klimatiske forhold er også ulike i de ulike delene av landet. Tradisjonelt ble gårdsdrift i Norge ofte supplert med inntekter fra fiske, fangst, håndverk eller arbeid utenfor bruket.^[1] Eiendomsstrukturen i norsk landbruk preges av mange små bruk.^{[trenger referanse]}

Urgårdene

De eldste gårdene i Norge kalles gjerne urgårder. De eldste av disse kan være nærmere 3 000 år gamle. Slike gårder særpreges av sin sentrale beliggenhet i landskapet og (for de eldste av dem) et usammensatt beskrivende naturnavn. Dette er typisk navn som Berg, Fjell, Haug, Ås, Stein, Lund, Bjørk, Eik, Ask, Os, Vik og By m.fl. En litt yngre type urgård har sammensatte beskrivende naturnavn, som Gjøvik, Hesleberg, Jevnaker, Sætrang, Tanberg, Stavanger og Tønsberg.^{[trenger referanse]}

Gårdsdeling

Urgårdene har i mange tilfeller vært enorme i størrelse, selv om størrelsen naturlig nok må har variert mye rundt om i landet. Etter hvert som den teknologiske utviklingen fant sted og avlingene ble større, ble behovet for land mindre. Dette førte til at nye gårder ble skilt ut fra urgårdene.^{[trenger referanse]}

Blant de første gårdene som ble skilt fra urgården var de såkalte víngårdene og heimgårdene. Dette er fortsatt meget store gårder med en sentral beliggenhet, spesielt i forhold til urgården. Generelt regnes víngårdene for å være den eldste av de to (og gjerne også den største innenfor samme område). Tidligere antok man at disse ble skilt ut i de første 2-3 århundrene etter Kristus, men nyere forskning antyder at delingen kan ha tatt til på et tidligere stadium enn tidligere antatt. Víngårdene er mest typiske på Østlandet. Eksempler på navn som stammer fra slike gårder er Økern, Sinsen, Grefsen, Bergen, Halden og Veien. Eksempler på navn som stammer fra heimgårder er Modum og Bærum. Man regner med at det finnes omkring 1 000 gårdsnavn av hver type i Norge.^{[trenger referanse]}

De neste gårdene som deles ut er stadgårdene og landgårdene. Stadgårdene er mest typiske på de indre bygdene på Østlandet, mens landgårdene er mer typsike på Sørlandet og Vestlandet. Tidligere har man gjerne tidfestet stadgårdene til Vikingtiden og tiden like før denne, men nyere forskning viser at de eldste stadgårdene trolig stammer fra 400-tallet. Landgårdene tidfestes gjerne til perioden 600-1000. Både stadgårdene og landgårdene var storgårder med sentral beliggenhet. Man regner med at det finnes omkring 2 500 navn fra stadgårder og cirka 2 000 fra landgårder i Norge. Fra førstnevnte stammer eksempelvis navn som Fredrikstad. Fra sistnevnte stammer eksempelvis navn som Helgeland.^{[trenger referanse]}

Etter dette ble de såkalte setgården, tveitgården, bø/bygårdene og rød/rudgårdene skilt ut. De eldste og største (som oftest de med best beliggenhet) av rød/rud tidfestes gjerne til 1000-tallet og framover. Et eksempel på slike navn er Torbjørnrud, Buskerud, Tolpinrud, Rød og Rud. Rød/rudgårdene var mest typiske på Østlandet, med rud i nord og rød i sør. Setgårdene var mest typiske fra Sunnfjord og nordover, mens tveitgårdene typisk finnes fra Telemark til Hordaland. Bø/bygårdene er mest typiske sør for Trøndelag, men kan være svært vanskelig å tidfeste.^{[trenger referanse]}

^{Fra Wikipedia,}